Lofoten
Kittelsen kom til Lofoten i mars 1887. Han ble der i halvannet år. Det var et opphold som fikk avgjørende betydning for hans videre kunstneriske utvikling. Møtet med naturen, menneskene og mytene nordpå frigjorde nye sider ved hans talent; det var der Kittelsens evner som naturlyriker ble forløst.
Det var tidlig på våren 1888 at tanken om å utgi en samling tegninger med motiv fra Lofoten meldte seg. I begynnelsen av mai var Kittelsen i full gang med det nye verket, som skulle få tittelen «Fra den yderste spids af Lofoten».
Det var spesielt Skomvær, Røst, Værøy og Mosken han ville ta for seg. Sommeren igjennom bodde han hos lensmannen på Værøy, og derfra dro han på kortere og lengre utflukter. Slik han selv beskrev det, flakket han om som en villfugl, fra Skomvær og Værøy i vest til Raftsundfjellene øst for Svolvær: «Frossen og gjennemvaad i de evige Baadture […], op i Fuglebjærge, Raftsundfjælde og andet Djævelskab o.s.v.»
13 av disse tegningene, ledsaget av Kittelsens egne tekster, ble gjengitt i Fra Lofoten, som utkom i desember 1890, mens ytterligere 17 ble reprodusert i Fra Lofoten II, som ble utgitt året etter. Sund i Lofoten var imidlertid ikke blant de utvalgte. De to andre Lofoten-motivene som vises her, ble derimot publisert, men i andre versjoner enn de utstilte.